Den viktigste delen av Flekkefjord sin historie er menneskene som formet den. De gjorde den til den flotte sørlandsbyen vi kjenner i dag. I denne boken får du lese om barna i byen på slutten av 1800-tallet, og hvordan de formet sin hverdag på sitt vis og laget liv i en bestemt gate «åkka gada» (dialekt: «vår gate») – Sirdalsgaten.

«En sørlandsfjord! Har dere sett en sørlandsfjord? Den er ikke mange mil lang, den går gjennom vennlige småfjell og åser av eikeskog og bjørk med furuskog.

Når solen glitrer i solgangsbrisen, og eikebladene glinser i kapp med bjørk og andre løvtrær – ja, da er det ikke noe sted som har noe vakrere å by på.

I en slik sørlandsfjord ligger en by, den er gammel og liten, men vakker og vennlig. Den har også fulgt med i tidens utvikling, så byen nå og i de dager da dette hendte er samme by, men allikevel ikke samme by. Og derfor tenkte jeg at det kunne interessere nåtidens barn å få gjøre bekjentskap med barn av den tiden som fortellingen handler om.

Det var før jernbanen og bilene, før elektrisiteten, før telefonen og i telegrafens første tid.»

På slutten av 1930 – tallet skrev Anton Smith Midbø manuskriptet til boken «Åkka Gada – Barneleker og barneminner fra Flekkefjord». Dette manuskriptet ble aldri utgitt i bokform. Først nylig ble det gjenfunnet blant bunker med bevarte papirer. Manuskriptet viste seg å være en fantastisk fortelling og beskrivelse av nettopp barneleker og barneminner fra Flekkefjord. Familien innså at dette var noe som måtte deles med byens borgere, og de satte umiddelbart i gang et prosjekt med å få dette utgitt i bokform. Familien har omskrevet teksten til moderne norsk og laget flotte illustrasjoner, slik som en barnebok skal ha.

I boka «Åkka Gada» tar Anto Smith Midbø oss med på en morsom tur gjennom hans barndomsgate i Flekkefjord. Han forteller om barnas lek og skøyerstreker på slutten av 1800-tallet. Turen starter tidlig på våren og tar oss med gjennom den lange og varme sommeren, den fargerike høsten og til slutt gjennom den kalde og snørike vinteren, før våren igjen kommer til «Åkka Gada». Vi håper du vil like de morsomme lekene og skøyerstrekene, og vil kose deg sammen med barna i en gate for lenge siden.

Boken er rikt illustrert med tegninger og lokale fotografier. Boken vil være til glede for alle generasjoner, fra de helt minste til de godt voksne.

Åkka gada i Flekkefjord

«Åkka gada» ble den kalt barna imellom. Det betyr «vår gate». I den tiden hadde ikke gaten navneskilt. På kontorene til de som styrte i byen hadde de nok navn på papiret. Men for barna seg imellom het gatene: gaten med……. og så kjøpmannens navn; gaten med kirken…. ; gaten med posthuset…; gaten med telegrafen osv.

De som styrte i byen hadde funnet på den forbedring at alle byens gater skulle få navneskilt. En vakker dag oppdaget barna i «åkka gada» at det var kommet opp skilt med gatenavn. Skiltet var plassert på de to nederste og de to øverste husene i gaten.

En av guttene het Peder og han leste det nye navnet. Han sa ingenting, han gikk bare hjem. En stund senere kom han tilbake med en liten stige på skulderen, et pappskilt under armen, hammer og pumpespiker i hånden. Så satte han stigen opp mot veggen hvor skiltet hang, og så spikret han pappskiltet under det andre skiltet. Og på pappskiltet hadde han malt: «Åkka gada».

Han fikk «hurra» fra alle barna og så sang de:
– Vi vil være glade, vi vil leke her i «åkka gada».

I «åkka gada» var det 3 gatelykter. De hang i jern som var festet i veggen og stod rett ut i gaten fra 2.etasje. Disse lyktene ble passet på av vekteren. En tykk, firskåren mann med en kraftig, stabbende gange. Alle barna kjente vekteren. Han hadde alltid svar på deres mange spørsmål. Han var vanligvis i godlaget, men hvis humøret ikke var godt, brummet han.

Om dagen gikk han gjennom gaten med en stige over skulderen og en parafin-boks i hånden. Han satte stigen mot jernet, klatret opp og ble stående i stigen mens han fylte parafin på lampen i lykten. Så gikk han ned og fortsatte til neste lykt med stigen på skulderen og parafinboksen i hånden.

Dette gjentok seg hver dag til det ble så langt ut på sommeren at det var lyst om kvelden uten bruk av lykter. Det var jo ikke rare lyset de kastet fra seg disse lyktene, men de var gode å ha hvis en skulle finne fram i mørket. Da lyktene ble tent var som regel leken i gaten slutt. Peder og Balder, to av de store guttene, fikk en ide som kunne fått alvorlige følger.

Peder hadde en stige og det var denne som gjorde det mulig å finne på spilloppstrekene. Guttene stod klare i skumringen da vekteren kom og tente den første lykten i gaten. Så gikk vekteren til den andre og tente denne. Da vekteren gikk opp til den øverste lykten, satte guttene stigen opp til den første lykten, klatret opp og slukket denne. Da vekteren hadde tent den øverste, så han seg tilbake for å nyte synet av de tre vakre blussene i rad nedover gaten. Men da stusset han….

Merkelig! Det hadde aldri hendt før at en lykt som var tent og som var helt i orden ikke fortsatte å brenne. Han tuslet nedover gaten for å undersøke og tenne denne pånytt. Imens hadde guttene med stigen sprunget rundt kvartalet og var da ved den øverste lykten, satte opp stigen og fikk slukket lykten. Deretter gjemte de seg bak hjørnet og kikket fram. Vekteren hadde tent den nederste lykten på nytt og snudde seg igjen for å nyte de tre blussene fra lyktene, nedenfra og oppover. Men da måtte han først ta opp det store, røde lommetørkle og tørke øynene sine før han kunne få seg til å tro sine egne øyne. Men så forstod han at her måtte det være noen spilloppmakere på ferde. Så han ropte med sin fyldige røst:
– Kå æde dåkke finne på? Men æg ska ta dåkke!

Guttene fant det klokest å stikke av sted så fort som mulig.

Navnet «Vekteren» hadde han fått fordi han gikk vakt i gatene om natten. Om kvelden da folk lå og skulle sove, kunne de høre faste skritt i gaten og en fyldig, grov røst som ropte:
– Klokken er elleve! Alt vel!

En kveld etter at han hadde ropt:
– Klokken er elleve!

ble det brått stille… , men en liten stund senere kom det:
– Alt vel!

Folk kunne senere fortelle at det var glatt is i gaten, og da vekteren ropte: «Klokken er elleve!» gled han på isen og falt så lang han var. Han kom seg på beina igjen og det første han gjorde var å rope: «Alt vel!» Så børstet han av seg og stabbet videre med faste, tunge skritt.

Om Anton Smith Midbø

Anton Smith Midbø var sønn av Lasinius og Siri Midbø. Han var født 8. januar 1886 i Sirdalsgaten 14 i Flekkefjord. De var 5 barn. Lars og Sally var eldst, de var tvillinger. Så kom Anton og deretter Thorvald. Thora var den yngste. Anton hadde Smith som mellomnavn, og da barna i gaten ville erte ham, ropte de: «Anton Smith gikk fallitt med sin hele krambuskitt». Det var fordi hans far hadde butikk i «åkka gada».

Da han ble voksen begynte han i postvesenet, og fikk en god stilling som postekspeditør i Drammen. I perioder fulgte han med postbåten langs hele kysten og tok imot post som ble levert. Han var også i kortere perioder stasjonert i byer langs kysten.

Søstrene hans syntes at han var så pen, og de var veldig spente på hvem som skulle bli konen hans. Det ble ingen kone, for Anton ble syk. Hans far hadde problemer med hjertet, og onkel Anton hadde arvet dette. Han ble syk nokså tidlig, og gradvis måtte han slutte i postvesenet. Han flyttet hjem igjen til Flekkefjord og bodde sammen med sine to søstre i «apotekergården».

Dagene ble ofte lange, men han tilbrakte mye av tiden med å gå turer rundt i byen, oppover Trolldalen og utover Bekkeveien.

De 6 barna til Thorvald og Marie var svært glade for at onkel Anton hadde flyttet tilbake til hjembyen. Han fant på så mange leker og skøyerstreker sammen med dem. Han var verdens snilleste onkel.